Bestekamerat med staten
Den første store debatten som møtte meg da jeg startet i Nærings- og handelsdepartementet i fjor sommer, handlet om det statlige eierskapet. Opposisjonen sa: « Selg unna!»
FrP var ivrigst, men også Høyre tok kraftig til orde for en dramatisk reduksjon i det statlige eierskapet. Det var utvilsomt en debatt som klargjorde viktige politiske skillelinjer.
Støttet av næringslivet
Tilsvarende lød det fra norske næringslivsledere under mine første møter med dem i august og september. Mange var opptatt av at staten burde holde seg lengst mulig unna selskapene der staten har eierandeler. «Mindre stat» var refrenget.
Hva har skjedd siden da? Det gikk et halvt år, og staten ble den beste kameraten. Det er staten som hjelper et næringsliv i krise og som tilfører nødvendig kapital. Det er staten som bidrar til omstilling og nye arbeidsplasser og som punger ut for krisepakker. Og akkurat dét er det veldig få som har noe i mot akkurat nå. Det er lite snakk om mindre stat om dagen.
Ansikt til ansikt
De siste ukene og månedene har jeg hatt en lang rekke møter med bedrifter i krise. Jeg mener det er helt avgjørende at vi holder disse møtene skal vi sette inn riktige tiltak. Vi må møte mennesker ansikt til ansikt for å få deres vurderinger av situasjonen. Jeg har møtt folk som har jobbet hele livet på samme arbeidsplass og som nå er blitt permittert. Det gjør et veldig inntrykk. I små lokalsamfunn som for eksempel Raufoss eller Høyanger, er flere hundre familier allerede rammet av krisen. Jeg er nok ikke sånn skrudd sammen at det er lett for meg å legge slike historier bak meg.
Vi må se i øynene at det ikke vil være mulig å bevare alt som det var. Alle arbeidsplasser kan ikke reddes. Men krisen gir også muligheter for å skape noe nytt. Det er sikkert flere som husker rundene vi hadde da Rena Kartong måtte legge ned. Daværende nærings- og energiminister Jens Stoltenberg fikk det tunge oppdraget å formidle til lokalsamfunnet at dette var en bedrift som ikke lenger hadde livets rett. Det har vist seg å være en riktig avgjørelse. I dag har Rena flere arbeidsplasser enn noen gang før.
Staten stiller opp
De siste ukene og månedene har vist at staten stiller opp og er skodd for det. Nettopp det at vi viser handlekraft og tar i bruk muskelkraften som den norske staten besitter, er det mange som setter stor pris på.
Da må det også være lov å undre seg over hvor det ble av alle dem som ropte på mindre stat?
SVAR:
Jeg ser at det er stor interesse blant NA24s lesere for spørsmålet om statlig eierskap. Det er bra. Det er store verdier det er snakk om. Gjennom staten eier hver eneste innbygger i Norge aksjer og andeler i børsnoterte selskaper for rundt regnet 70 000 kroner. I tillegg kommer eierskapet i alle selskapene som ikke er på børsen, som for eksempel NSB og Statkraft.
Jeg er hundre prosent overbevist om at det statlige eierskapet er en stor styrke for samfunnet vårt. Hvorfor? Jo, blant annet:
Det statlige eierskapet bidrar til å sikre norske arbeidsplasser og råderett over felles naturressurser. I tillegg er det statlige eierskapet med på å stabilisere norsk økonomi, foruten at det bidrar til å beholde viktige hovedkontorfunksjoner i Norge. Dette har mye å si for verdiskapingen i landet.
Staten er en stabil, langsiktig og profesjonell eier, og det er tunge argumenter for å opprettholde det betydelige statelige eierskapet vi har her i Norge. Det betyr ikke at jeg er i mot privat eierskap. På ingen måte. Men at staten mange ganger er den beste kameraten næringslivet kan ha - dét står jeg hundre prosent fast ved.
Misforståelser om tjenestedirektivet
Torsdag i forrige uke anbefalte jeg Arbeiderpartiets stortingsgruppe å si ja til EUs tjenestedirektiv:
Det gjorde jeg fordi jeg mener tjenestedirektivet er et godt direktiv som næringslivet i Norge trenger. Flere og flere av oss jobber i tjenestesektoren, enten det er som butikkansatt, arkitekt eller ingeniør:
Det samme gjelder i Europa. Tjenestesektoren er en stor og voksende del av europeiske lands økonomier. Da trengs det felles kjøreregler. Tjenestedirektivet vil bety mindre byråkrati, færre sperrer i form av tungrodd saksbehandling og mer åpenhet. Det vil kort og godt bli langt enklere for norske bedrifter å tilby tjenestene sine til land i Europa.
Jeg synes det er synd at debatten om tjenestedirektivet i altfor stor grad har vært preget av misforståelser og feiltolkninger. Det har ført til mye ubegrunnet frykt. Jeg tror at i hvert fall noen av misforståelsene kan skyldes uklarheter om hva tjenestedirektivet egentlig er og en kronglete prosess i EU lenge før vi fikk direktivet til behandling her hjemme.
Det er viktig å ha klart for seg at det direktivet som Arbeiderpartiet nå går inn for er et annet direktiv enn det opprinnelige forslaget til tjenestedirektiv som Europakommisjonen la frem 13. januar 2004. Dette var et forslag som provoserte kraftig. Europeisk fagbevegelse knyttet nevene, og også LO her hjemme engasjerte seg.
Takket være berettiget motstand fra europeisk venstreside gikk dette forslaget aldri igjennom. Europaparlamentet endte derimot med å vedta et direktiv strippet for det liberalistiske tankegodset som det opprinnelige forslaget var tuftet på. Basert på et kompromiss mellom sosialistene og sosialdemokratene på den ene siden og de liberale og de konservative på den andre siden ble det gjort unntak for en rekke tjenester, i tillegg ble det såkalte opprinnelseslandsprinsippet fjernet. Dermed fikk tjenestedirektivet en annen innretning og karakter enn det hadde opprinnelig. Samme dag som kompromisset ble vedtatt, sendte Europeisk fagbevegelse ut en pressemelding hvor de kalte vedtaket en seier.
Det at tjenestedirektivet fikk en så trang fødsel i EU kan være noe av årsaken til at det har oppstått misforståelser om direktivet her hjemme, både når det gjelder hva det omfatter og eventuelle negative virkninger. Jeg har for eksempel sett påstander om at tjenestedirektivet vil føre til en liberalisering av helsetjenester. Dette er helt feil. Det står svart på hvitt at tjenestedirektivet ikke berører helsetjenester. Dette var ett av unntakene Europaparlamentet gjorde da de vedtok kompromisset.
På liknende måte er frykten for at tjenestedirektivet skal svekke vårt arbeid mot sosial dumping også helt ubegrunnet. Den viktigste årsaken er rett og slett at tjenestedirektivet ikke berører medlemslandenes arbeidsrett, og heller ikke forhandlingsretten eller retten til å anvende tariffavtaler. Regjeringen har lagt frem to handlingsplaner mot sosial dumping, og ingen av disse er i strid med tjenestedirektivet. Dermed kan jeg garantere at regjeringens arbeid mot sosial dumping ikke berøres av direktivet.
Få andre direktiver har vært gjenstand for flere høringsrunder enn tjenestedirektivet. Dette har vært en svært grundig prosess. Blant annet har hele ni eksterne utredninger sett på hva som blir konsekvensene hvis vi innlemmer direktivet. Konklusjonen i samtlige utredninger var at tjenestedirektivet ikke vil ha negative konsekvenser for Norge og vårt lovverk:
Alle disse kan jo ikke ta feil!
Tjenestedirektivet er bra for Norge. Det hindrer ikke vår offensiv mot sosial dumping. Det påvirker heller ikke vårt valg av samfunnsmodell med en sterk offentlig sektor. Arbeiderpartiet ville ikke anbefalt et direktiv som var i strid med noe av dette.
Vi er langsiktige
Hei!
I dag besøkte jeg Oslo Børs for første gang. Jeg hadde et møte med børsdirektør Bente Landsnes, samtidig som jeg la fram årets versjon av dokumentet Regjeringens eierpolitikk.
Staten legger vekt på å være en god, profesjonell og ikke minst langsiktig eier. På en dag som denne, da børskursen har falt så mye som den har gjort, er det viktig å huske på at det alltid vil forekomme svingninger i markedet. Staten har et langsiktig perspektiv på sitt eierskap, og vi må forvente at det går opp og ned.
Bente Landsnes er landets første kvinnelige børsdirektør. Hun er ikke den eneste kvinnelige børsdirektøren i verden i dag, men mange kvinnelige kollegaer på verdens børser finnes ikke. Hun er med andre ord en kvinne som ikke følger opptråkkede stier, og ett av temaene vi var innom var da også utfordringen med å rekruttere kvinner til lederstillinger i næringslivet. Jeg synes det var et godt og interessant møte.
Til møtet på Oslo Børs hadde jeg også med meg andre utgave av dokumentet Regjeringens eierpolitikk. Hovedinnholdet ligger fast, men i år er forventningene til selskapenes arbeid med samfunnsansvar mer konkretisert.
Med en aktiv eierskapspolitikk mener vi blant annet at staten skal formulere klare forventninger til selskapenes samfunnsansvar, og at dette kommuniseres åpent. Dokumentet om eierpolitikken bidrar til dette. Vi er også opptatt av at selskapene selv bidrar til åpenhet. Derfor stiller vi krav om at de etiske retningslinjene blir publisert, og vi forventer at selskapene åpent gjør rede for dette arbeidet på sine nettsider.
Situasjonen i SAS aktualiserer spørsmål om eierskap. Mange har spørsmål om eierskapet i SAS om dagen, og til det kan jeg si at vi kjenner til at SAS gjør ulike vurderinger for selskapet. Luftfartsindustrien er i en vanskelig situasjon, og i denne situasjonen vurderer selskapet om det er en fordel å få inn andre eiere.
Ellers noe du lurer på om næringspolitikk ? så besøk oss på www.nhd.no!
Vennlig hilsen,
Sylvia Brustad, nærings- og handelsminister, Ap
Krig mot skjemaveldet
Den typen kritikk tar jeg med stor ro.
Da jeg ble barneminister ble jeg kritisert for at jeg ikke hadde barn, og da jeg ble helseminister ble jeg kritisert for at jeg tok jobben når jeg hadde barn.
Og nå er det altså næringslivsbakgrunn jeg mangler.
Jeg er først og fremst en erfaren politiker med allsidig bakgrunn fra mange områder, og det er slett ikke et dårlig utgangspunkt for å være nærings- og handelsminister. For når jeg ser på veggen i departementet der portrettene av alle mine forgjengere henger, så slår det meg at ikke mange av disse hadde næringslivserfaring de heller. Men jeg er ydmyk og vet at jeg fremdeles har mye å lære.
Byråkratisk belastning
Utfordringene i næringslivet er mange. For eksempel vet jeg at norske bedrifter bruker mye tid og penger på å fylle ut skjemaer til det offentlige. Særlig i små og mellomstore bedrifter svettes det over næringsoppgavene hver eneste vår. Skjemabelastningen merkes! Jeg vet også at mange er veldig frustrerte over dette. Bedriftene skal jo helst bruke tid på det de er gode på ? produksjon og nyskaping ? ikke på oppgaver som langt på vei oppleves som unødvendig administrasjon.
Dynget ned av papirer
Akkurat denne utfordringen er noe jeg kan kjenne meg igjen i. Parallellen er kanskje ikke soleklar, men som politiker er man også på konstant jakt etter måter å frigjøre tid. Saksmengden som stortingsrepresentant i en komité eller som statsråd i et departement er stor. Dermed er det lett å føle seg dynget ned av papirer og formaliteter, og at tiden som blir igjen til andre ting - det man egentlig brenner for ? blir for knapp. Jeg må si at jeg liker den følelsen veldig dårlig.
Avhengig av rapportering
Nå skal det sies at på samme måte som saksbehandlingen i storting og regjering er en nødvendighet, så kommer vi heller ikke utenom offentlige regler. Et velfungerende samfunn er avhengig av at bedriftene setter av noe tid til rapportering til det offentlige. Det som er viktig for meg, er at vi får skrelt vekk det unødvendige. Det som er tungvint og overflødig, skal vi til livs.
Forenkling
Derfor er jeg veldig fornøyd med at noe av det første jeg gjør som ny nærings- og handelsminister er å legge frem en handlingsplan for forenkling. Handlingsplanen kommer i starten av august og inneholder tiltak som vil gjøre det enklere å drive næringsvirksomhet i Norge. Jeg må si at jeg gleder meg til å presentere handlingsplanen og til å starte arbeidet med å følge opp tiltakene. Det blir en spennende høst!
Velkommen til min blogg!!
Dette er den første posten på min nye blogg ;)
